Close
Vannet i Loeselven i Eiker var blitt utjenlig til drikkevann for dyr og mennesker som følge av forurensende utslipp. Vestfos Cellulosefabrik ble avkrevet erstatning, men hevdet at andre fabrikker forurenset vannet i så stort omfang at dens bidrag ikke ville gjort noe fra eller til – vannet ville uansett vært utjenlig som drikkevann. Dette førte imidlertid ikke frem
For at det skal pålegges ansvar på objektivt grunnlag, må det være skapt en risiko eller fare for omgivelsene. Det fremheves videre som nevnt at denne risikoen eller faren må være en stadig eller varig risiko – det var dette utgangspunkt Høyesterett tok i?
En 8 år gammel gutt ble skadet ved at en knallperle eksploderte. Den var blitt liggende igjen etter sprengningsarbeid som Norges Statsbaner (NSB) hadde utført, og gutten fant den. Høyesterett fant at NSB var ansvarlige på objektivt grunnlag, idet jernbanen drev sprengningsarbeid i stor stil, og måtte være forberedt på at sprengstoff kunne komme på avveie og volde skade.
Tanken om egenrisiko har slått igjennom også utenfor lovregulerte tilfelle. For de uventet store verdier står dommen om X sentralt, og den har klare paralleller i dansk praksis om hotellforvaring, jf. U 1945 s. 275 H (uventet verdifull pelskåpe) og U 1945 s. 491 H (konvolutt inneholdende kr 20 000). At gjenstanden er mer sårbar enn debitor kan regne med, så eieren selv har risikoen for den særskilte sårbarhet, er lagt til grunn i en dom i U 1953 s. 12 H.
I X ble det imidlertid ikke ansvar. Forskjellen var at fløtningsforeningen «kun leilighetsvis, nu og da og i et høist begrænset omfang» brukte sprengstoff i sin virksomhet. Sannsynligheten for skade ved denne høyst begrensede virksomhet var følgelig liten. Dommene viser hvordan ansvarsgrunnlaget utformes etter den skadevoldende virksomhets eller bedrifts karakter. Men for de to barn som begge ble rammet av eksplosjonene, er naturligvis situasjonen den samme.
Første viktige dommen for norsk IPR
En leder av en losforening gav et oppdrag til person A selv om det aktuelle skipet prinsipalt ønsket los B, og lederen ble holdt ansvarlig for tapet påført B ved å gå glipp av oppdraget.
Ved anlegg av Holmenkollbanens tunnel fra Majorstuen til Nationaltheatret oppsto det sprekker i en del hus som lå over traseen. Skader som uansett ville ha inntrådt på grunn av «den uheldige byggegrunn og eiendommens fundamenterings- og øvrige byggemaate», ble ikke erstattet, selv om de rent faktisk var fremkalt ved gravingen.
Efter reglene for ansvar for farlig bedrift anses et kommunalt elektrisitetsverk ansvarlig for skade ved ildsvande hos abonnenter foraarsaket ved at høispent strøm av ukjent grunn var overført paa lavspenningsnettet. Brandassurandøren, som hadde transport fra de skadelidende, tilkjennes derfor hos kommunen refusjon av utbetalt erstatning.
To karer holdt en dag på å grave en grøft over et jorde. For å få grøfta rett, benyttet de en hesjetråd som de trakk mellom seg. Tråden røk, og den ene enden krøllet seg om E-verkets høyspentledning, som for øvrig gikk i lovlig høyde over bakken. Resultatet var at den av karene som holdt i tråden, ble stygt skadet. Han saksøkte E-verket med krav om erstatning. Etter først å ha fastslått at drift av høyspentledning gikk inn under reglene om ulovfestet objektivt ansvar, uttalte Høysterett:
"Selv efter en streng maalestokk maa uheldet ansees for at være av såvidt enestaaende og oforutseelig art, at det finnes at ligge utenfor rimelighetens grenser at paalegge bedriften ansvar for den derved forvoldte ulykke"
En hotelleier blev nektet av Oslo formannskap med 11 mot 10 stemmer fornyelse av sin skjenkerett. Da nektelsen – iallfall for ett formannskapsmedlems vedkommende – maatte antas at være begrunnet i utenforliggende ikke saklige hensyn, ansees beslutningen lovstridig og hotelleieren berettiget til erstatning for derved paaført økonomisk tap.
En ulykkesforsikret person finnes efter en bilulykke liggende død under den veltende bil, uten at der ved obduksjon kunde paavises nogen legemsskade som normal dødsaarsak, hvorimot det viste sig, at avdøde hadde lidt av en alvorlig hjertesygdom. Under dissens finnes det tilstækkelig godtgjort, at betingelsene for ulykkesforsikringsselskapets erstatningsplikt var tilstede, idet sygdommen ikke kunde ansees som hovedaarsak til døden, og den heller ikke iøvrig efter en riktig forstaaelse av polisebetingelsene kunde utelukke selskapets erstatningsplikt.
Forholdene ga også støtet til en rettsutvikling der begrepet «økonomisk force majeure» etter hvert vant terreng i rettspraksis og teori. At en kraftig prisstigning som helt forrykket forutsetningene for avtalen, kunne gi grunnlag for å lempe selgerens forpliktelse, ble forutsatt allerede i en bemerkning i Rt. 1919 s. 167 («eksorbitant» prisstigning), og synsmåten ble lagt til grunn i den velkjente (X) . Den gjaldt riktignok en avtale der selgeren nærmest sto som formidler.
(X) gjaldt spørsmålet om ansvar for arrangementet ved Sarpsborg jernbanestasjon. En 18 årig kvinne løp fra stasjonsperrongen på en trebrobelagt overgang over spor 1 for å møte sin bror som kom med tog i spor 2. Hun ble påkjørt av et tog som kom i spor 1 og måtte amputere begge bena.
Høyesterett kom til at selve stasjonsarrangementet og togordningen var så farlig at jernbanen var nærmest til å bære risikoen for skader, selv om det ikke var utvist skyld fra jernbanens folk. På den annen side kom retten til at skadelidtes mangel på aktsomhet måtte føre til at hun bare fikk halv erstatning
Under bunkring ved en elektrisk kullkran falt et kullstykke ned fra grabben og drepte en av skibsmannskapet. Bunkerstasjonen ansees erstatniqspliktig efter prinsipet for ansvar for farlig bedrift. Erstatning til enken og et barn for tap av forsørger settes til 10.000 kroner.
En atten aars gutt, som ved grov uaktsomhet falt ned i en heisesjakt, tilkjennes under dissens erstatning for 1/4 av den lidte skade hos gaardens eier, som paa grunn av manglende tilsyn ansees ansvarlig for visse mangler ved heisen, som hadde bidradd til ulykken.
(X) gjaldt skade på lastebil ved sammenstøt med en sporvogn. Lastebilen rygget inn i en gate og ble da påkjørt av en sporvogn som hadde mangelfulle bremser. Lastebilsjåføren ble alvorlig skadet. Det ble antatt at ulykken ville vært unngått hvis bremsene hadde vært i orden, og Høyesterett uttalte at sporveien etter rettspraksis var ansvarlig for slike feil uten hensyn til skyld.
Det var intet å bebreide spor vognføreren, mens lastebilførerens rygging ut i skinnegangen skjedde under stor uoppmerksomhet. Hans egen skyld i skaden førte til at han bare fikk 1/3 erstatning.
Bilfører passerer stillestående bil på smal vei under utbedring med 25 km. fart og kjører på en veiarbeider som kom frem bak den stående bil uten å se efter om veibanen var fri. Begge ansees å ha handlet uaktsomt, men ikke grovt uaktsomt. At arbeideren led av spondylosis deformans til. legges betydning for vurderingen av skadelidtes tap i fremtidig erhverv men antas ikke å ha vært noe avgjørende moment for den ved ulykken hittil voldte invaliditet. Full erstatning for skade settes til kr. 8.000 og for tap i fremtidig erhverv til kr. 9.000. I dommen gjøres fradrag for det beløp, som Rikstrygdeverket efter ulykketrygdeloven kan kreve refundert.
En eldre mann som 14 mai 1936 fikk en hjerneblødning, mener at denne skyldes at han ni dager tidligere angivelig fikk et støt i pannen ved påkjøring av en sporvogn. Han saksøker sporveisselskapet til erstatning. Dette frifinnes, fordi det ikke var godtgjort eller tilstrekkelig sannsynliggjort at det forelå årsakssammenheng mellem hjerneblødningen og det angivelige støt. For øvrig vilde selskapets frifinnelse også følge av at mannen hadde vist uaktsomhet, mens sporvognsføreren ikke var overført nogen uforsiktighet, og at uheldet i hvertfall ikke kunde betegnes som en bedriftsulykke under de foreliggende faktiske omstendigheter, uansett om man bør anse reglene om ansvar for « farlig bedrift » anvendelige på sporveisdrift eller ikke. Sporveiens arrangement ved den omhandlede holdeplass anses ikke uforsvarlig og derfor ansvarsbetingende. At bevisbyrden for manglende årsaksforbindelse in casu skulde påhvile sporveisselskapet efter konsesjonsbetingelsene, antas ikke.
Kreditor som krever erstatning for mislighold av hovedforpliktelsen, må i utgangspunktet etter kravet om årsakssammenheng være avskåret fra å få dekket tapsposter som inngår i den såkalte negative kontraktsinteresse. Disse tapspostene er ikke forårsaket av misligholdet. Konsekvensen av årsaksbetraktningen må imidlertid være at kreditor etter en gyldig avtale i visse tilfelle kan kreve erstatning for poster under den negative interesse pga. mislighold av biforpliktelser
Et norsk selskap importerte blårev fra USA kjøpt fob New York. Selgeren leverte et parti blårev som han burde ha forstått var så mangelfulle pga. sykdom at kjøperen kom til å avvise dem når de kom frem til bestemmelsesstedet. Selgerens uaktsomme tilsidesettelse av alminnelige lojalitetskrav pådro dermed kjøperen en rekke utgifter, som ville ha vært spart dersom kjøperen var blitt varslet og fikk kjøpet hevet før dyrene ble avskipet. Kjøperen hevet og krevet erstatning for fraktomkostningene fra New York til Göteborg, karanteneutgifter osv. Disse ville ha påløpt selv om dyrene var kontraktsmessige, slik at det dreide seg om såkalte ‘oppfyllelsesutgifter’. Samtidig hadde prisene på pelsmarkedet sunket, slik at kjøperen faktisk oppnådde en betydelig fordel ved å kunne heve. Erstatning beregnet etter prisforskjell (kap. 20.4) var således null. Høyesterett tilkjente likevel erstatning for de påløpte omkostningene. Det ble heller ikke gjort noe fradrag for fordelen ved å slippe fri en ugunstig avtale
Erstatningsplikten efter motorvognlovens § 30 er avhengig av om de almindelige erstatningsbetingelser – bortsett fra skyld – foreligger. – Staten, som i henhold til tjenestemannsloven hadde betalt en arbeider lønn under sykdom voldt ved at han var blitt påkjørt, antas å ha et selvstendig direkte krav på erstatning efter motorvognlovens § 30 mot bilføreren og forsikringsselskapet for det tap som lønnsutgiftene representerte. 3 voterende bygget sin avgjørelse på antagelsen av at staten hadde et refusjonskrav (regresskrav) overfor skadevolderen, selvom ansvaret efter § 30 ikke omfatter tredjemanns tap ved at bruken av motorvogn volder skade på person eller gods.
Fiskedampskip kom bort i annet skips snurpenot, som blev beskadiget med den følge at fangsten gikk tapt. Da dampskipet antas å ha manøvrert uaktsomt tilpliktes det å erstatte tapet, som dog begrenses til den del av fangsten, som det efter værforholdene kunde antas at det vilde ha lykkes å få bragt til destinasjonsstedet.
Huseier ansees ansvarlig for skade voldt ved at en del av gesimsen falt ned i gaten - uten hensyn til at ulykken ikke kunde tilregnes ham som en følge av uaktsomt forhold.
Etter reglene om objektivt ansvar for farlig bedrift tilpliktes elektrisitetsverk å erstatte skade som en 8 års gutt hadde pådratt seg ved å klatre opp i ledningsmast med høyspenningsstrøm. Plenumsdom. Et mindretall stemte for frifinnelse med divergerende begrunnelse. Da gutten måtte legges uaktsomhet til last, tilkjennes han bare halv erstatning.
En hos en drosjeeier ansatt sjåfør mistet sin inntekt i den tid eierens vogn var til reparasjon etter skade voldt ved påkjøring av en annen bil. Han saksøker denne bils assurandør til betaling av sitt tap, men selskapet frifinnes, da sjåføren ikke stod i sådant forhold til drosjebilen, at han på det kunne bygge noen selvstendig erstatningskrav mot den skadevoldende bils eier eller assurandør.
